8.3.1

1. Høyere aldersgrense for gutter stiller dem dårligere enn jentene. Det er ikke tvil om at dette er forskjellsbehandling av kjønn, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6(1) og henvisningen til «kjønn». Utgangspunktet er derfor at forskjellsbehandlingen er ulovlig med mindre den er lovlig i henhold til § 9. Skal den være lovlig, må den ha et saklig formål, være nødvendig for å oppnå formålet og ikke for inngripende mot de som blir forskjellsbehandlet, jf. § 9. Den alminnelige handlefriheten og eiendomsretten gir eierne av en privat restaurant rett til å utforme sin profil og salgsstrategi. Hvis de ønsker et utested som blir oppsøkt av tilstrekkelig mange jenter og gutter, kan ulike aldersgrenser være et nødvendig tiltak som ikke er et uforholdsmessig inngrep i guttenes rettigheter. Det antas at forskjellsbehandlingen er lovlig.
   
   
2. Å leie ut rom til bare kvinner er forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. Slik forskjellsbehandling vil være ulovlig etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6, med mindre den er lovlig etter § 9. Lovlig forskjellsbehandling må derfor ha et saklig formål, være nødvendig og ikke for inngripende ovenfor menn. Saklighet kan begrunnes med hensynet til Reiduns privatliv. Hun føler kanskje det vil være ubehagelig å leve tett sammen med en mann i samme bolig. Forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå dette formålet, og det er ikke for inngripende overfor menn. Det finnes sikkert mange andre hybeltilbud i markedet som menn kan søke på. Forskjellsbehandlingen er etter dette lovlig.
   
   
3. Egen jentegruppe i matematikk og fysikk er i utgangspunktet forskjellsbehandling i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Positiv særbehandling av det ene kjønn kan likevel være lovlig etter § 11. Det kreves at særbehandlingen fremmer lovens formål (likestilling mellom kjønn), at forskjellsbehandlingen er rimelig (hensiktsmessig) for å oppnå formålet, og at det ikke er for inngripende overfor de som stilles dårligere (menn). Jentegruppa fremmer en likere fordeling av jenter og gutter i faget matematikk på Vika videregående skole. Det er opplyst at faget er dominert av gutter. Tiltaket fremmer derfor lovens formål. Tiltaket er rimelig (hensiktsmessig) for å oppnå formålet, og det er ikke for inngripende mot gutter siden skolen antas å ha et godt tilbud også til dem. Jentegruppa er etter dette ikke i strid med likestillings- og diskrimineringsloven.
   
   
4. Likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på alle «samfunnsområder», også i familielivet. Loven blir imidlertid ikke håndhevet av de organer som fører tilsyn med likestilling og diskriminering etter diskrimineringsombudsloven, jf. denne lovens § 7(2). Saken kan i prinsippet føres for domstolene, men det er lite realistisk at det skal skje. Det er derfor klart at det har liten praktisk betydning at likestillings- og diskrimineringsloven gjelder på familielivets område.
   
   Spørsmålet kan være om faren driver med ulovlig forskjellsbehandling av sine familiemedlemmer når han nekter å ta del i husarbeidet. Forskjellsbehandling er ulovlig etter § 6, med mindre den er lovlig etter § 9. Jeg tror likevel det først bør spørres om dette egentlig er forskjellsbehandling. Det er ikke sikkert at man kan konstatere forskjellsbehandling bare fordi alle enkeltoppgaver i familielivet ikke deles likt. Deling av arbeidet kan skje ved at mannen utfører andre nødvendige oppgaver. Hvis han ikke gjør det, kan vi konstatere forskjellsbehandling.
   
   Jeg legger til grunn for den videre drøftelse at mannen forskjellsbehandler på grunnlag av kjønn. I så fall har forskjellsbehandlingen ikke noe saklig formål. Den er derfor ulovlig, jf. § 6.
   
   Ektefellen som blir forskjellsbehandlet kan etter lovens § 38 kreve oppreisning og erstatning. Man kan se for seg at det ble nødvendig å ansette hushjelp, og at utgiftene må dekkes av den som forskjellsbehandler. Jeg tror alle skjønner at et slikt søksmål ikke egner seg for domstolene. Skilsmisse er et mer realistisk alternativ.

8.3.2

Spørsmålet er om en skole opptrer i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6 ved å ta i bruk en slik lærebok. Det må først avgjøres om bare det å ta boka i bruk er diskriminering.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 7 definerer hva som er direkte forskjellsbehandling. Bestemmelsen forteller oss at slik forskjellsbehandling foreligger når «en person behandles dårligere enn andre» på grunn av forhold som nevnte i § 6, blant annet kjønn. Ordlyden «behandling» taler imot. Er det å ta ei slik lærebok i bruk å regne som forskjellsbehandling av elevene på grunn av kjønn? Selv om ei bok framstiller menn som overordnet kvinner og påstår at det børe være slik, er det ikke nødvendigvis en handling som stiller kvinnelige elever dårligere enn mannlige elever. Det er heller ikke slik at undervisning og læreplan behøver å samsvare med det som står i læreboka. Jeg har etter dette kommet til at bruken av boka ikke er ulovlig og brudd på § 6.

Hvis bruken av boka ikke er brudd på § 6, kan skolen heller ikke få erstatningsansvar etter § 38. Slikt ansvar får bare den som bryter paragrafer i kapittel 2, derav § 6. Dermed er det ikke sagt at bruken av boka er lovlig. Den som søker litt rundt i loven, kan finne fram til § 27. Etter denne bestemmelsen skal læremidlene i «skoler og andre utdanningsinstitusjoner som tilbyr opplæring med grunnlag i lov» (grunnskoler og videregående skoler) bygge på formålet i likestillings- og diskrimineringsloven, jf. § 1. Den læreboka som oppgaven beskriver, er i strid med dette formålet, og derfor ulovlig.

Den som ønsker å klage på boka, kan legge saken fram for råd og veiledning fra likestillings- og diskrimineringsombudet, jf. diskrimineringsombudsloven § 5. Klageren kan også velge å legge saken fram for Diskrimineringsnemnda. Det følger av ombudsloven § 1(2) bokstav a sammenholdt med § 7, at brudd på likestillings- og diskrimineringsloven § 27 er innenfor nemdas ansvarsområde. Nemnda kan etter lovens § 11 treffe vedtak om stansing, retting mv. Det vil si at saken kan få en foreløpig løsning ved at Diskrimineringsnemda vurderer boka som lovstridig og forlanger bruken stanset. Skolen må eventuelt skaffe seg en annen bok. For å sikre at nemdas vedtak blir fulgt, kan skolen ilegges tvangsmulkt etter § 13 hvis den ikke stanser bruken av boka innen en frist som nemda bestemmer.

8.3.3

Rommet i huset

Jeg drøfter først spørsmålet om Katrines utleie av rom i huset vil være i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Diskriminering på grunn av kjønn er ulovlig etter § 6(1). Som diskriminering regnes direkte forskjellsbehandling ved at en person behandles dårligere enn andre, jf. § 7. Det er ikke tvil om at Katrines utleie stiller menn dårligere enn kvinner. Vi konstaterer at Katrine forskjellsbehandler. Spørsmålet er om forskjellsbehandlingen er lovlig etter § 9.

Lovlig forskjellsbehandling etter § 9 krever at den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå formålet og at den ikke er for inngripende overfor de som blir diskriminert.

Katrines formål er blant annet at utleien ikke griper for mye inn i hennes privatliv. Hun ønsker ikke et utleieforhold hvor hun risikerer å leve for tett sammen med en fremmed mann. Et rom i huset kan være et rom der leietakeren skal benytte samme kjøkken, bad og toalett som Katrine. Selv om huset har flere kjøkken, bad og toaletter, vil leietakeren bo tett på Katrine. Hensynet til Katrines privatliv tilsier at det er saklig å bare leie ut til en kvinne. Dette støttes av teori og praksis i avgjørelser fra likestillings- og diskrimineringsombudet, og det støttes av diskrimineringsombudsloven § 7 siste ledd, der det står at diskrimineringsnemnda ikke skal håndheve likestillings- og diskrimineringsloven i «familieliv eller andre rent personlige forhold». Det er antatt at utleie av rom som ikke er egen selvstendig boenhet i egen bolig, er et «personlig forhold».

Forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå formålet, og den er ikke for inngripende for menn. Det finnes sikkert andre hybelrom i utleiemarkedet som menn kan leie.

Konklusjonen blir at forskjellsbehandlingen er lovlig.

Hybelleiligheten

Neste spørsmål er om utleie kun til kvinner av hybelleilighet med egen inngang i kjelleren er lovlig etter § 9. Betegnelsen «leilighet» tyder på en selvstendig boenhet med egen inngang, kjøkken, bad og toalett. Det taler for at forskjellsbehandlingen er ulovlig. Det at leiligheten befinner seg i samme hus er et argument for at forskjellsbehandlingen er lovlig. Jeg antar at forskjellsbehandlingen er ulovlig.

Oppgaven kan også løses på grunnlag av husleieloven § 1-8. Denne bestemmelsen lyder slik:

Husleieloven § 1-8 forbyr blant annet diskriminering på grunn av kjønn ved utleie av «husrom».

Ordet «husrom» skiller ikke mellom selvstendige og uselvstendige boenheter. Ordlyden taler egentlig for at Katrine forskjellsbehandler kvinner og menn i strid med husleieloven i begge utleieforholdene. Bestemmelsen sier uttrykkelig at kjønn ikke kan være saklig grunn for å nekte opptak i husstand. Lovteksten er tilsynelatende i strid med det vi kom til under drøftelsen av likestillings- og diskrimineringsloven §§ 6 og 9.

Hvis vi skal komme til at Katrine ikke bryter husleieloven, må vi tolke ordet «husrom» innskrenkende. Sett i lys av hensynet til familieliv og rent personlige forhold, må vi komme til at det med ordet «husrom» menes selvstendige boenheter. Det vil si et husrom der leietakeren kan bo uten å bli en del av utleierens privatliv. Argumentasjonen blir egentlig den samme som i drøftelsen av likestillings- og diskrimineringsloven.

Konklusjonen blir den samme som ovenfor. Forskjellsbehandling er lovlig i forbindelse med utleie av rommet, men ikke for utleie av leiligheten.

8.3.4

1. Drøft og vurder om salget er i strid med likestillings- og diskrimineringsloven.
   Spørsmålet er om utleieren har forskjellsbehandlet søkerne i strid med likestillings- og diskrimineringsloven § 6.
   
   Det er ikke tvil om at Abdullah ble forskjellsbehandlet, jf. § 6. Spørsmål blir om forskjellsbehandlingen var lovlig etter § 9. Forskjellsbehandlingen kan være lovlig hvis den har et saklig formål, hvis den er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er for inngripende mot den som blir diskriminert.
   
   Å forskjellsbehandle personer som «passer» og de som «ikke passer» til å bo i villa, er i utgangspunktet ikke ulovlig diskriminering. Slik forskjellsbehandling kan være saklig for å sikre seg at kjøperen behandler huset på en skikkelig måte. Det kan derimot være ulovlig diskriminering å forskjellsbehandle på grunn av hudfarge eller etnisk opprinnelse. Hvis det forholdet at Abdullah var fra Afrika, er den eneste og den virkelige grunnen til at budet ikke ble akseptert, foreligger ulovlig diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Det foreligger ikke opplysninger som taler for at forskjellsbehandlingen kan være lovlig etter § 9. Jeg antar at det foreligger ulovlig diskriminering i dette tilfellet.
   
   
2. Hva kan Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda eventuelt gjøre med saken?
   Ombudet kan etter likestillings- og diskrimineringsombudsloven av 2017 § 5 gi råd og veiledning i spørsmål om brudd på likestillings- og diskrimineringsloven. Ombudet kan bringe saken inn for Diskrimineringsnemnda se § 8.
   
   Nemnda kan treffe vedtak om det er opptrådt i strid med likestillings- og diskrimineringsloven av 2017, jf. likestillings- og diskrimineringsombudsloven §§ 11 og 12. Nemda kan også treffe vedtak om erstatning, se § 12(2).
   
   
3. Hva kan Abdullah oppnå ved å reise søksmål mot selgeren?
   Abdullah kan reise søksmål mot eiendomsmekleren og eieren med påstand om erstatning etter likestillings- og diskrimineringsloven § 38. Han må sannsynliggjøre for retten at det foregikk diskriminering da hans bud ikke ble akseptert. Utleieren må deretter bevise sin uskyld ved å påvise at diskrimineringen var saklig etter § 9. Klarer han ikke det, får han erstatningsansvar etter § 38.
   
   Erstatningen skal dekke Abdullahs økonomiske tap som følge av den ulovlige handlingen, jf. § 38(3). Det kan for eksempel være merutgiftene ved å kjøpe tilsvarende hus et annet sted. Retten kan også dømme ham til å betale oppreisning, det vil si et passende beløp for de ubehagelighetene Abdullah ble utsatt for.
   
   
4. Kan selgeren straffes?
   Likestillings- og diskrimineringsloven § 39 stiller opp en regel om straffansvar for diskriminering. Regelen gjelder bare når forskjellsbehandlingen er begått av flere i fellesskap. Det er dessuten bare grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som kan straffes. Denne bestemmelsen kan ikke brukes i dette tilfellet.

8.3.5

Læreren har løsningsforslag